Jeg mener brenning eller annen skjending av «hellige» bøker eller symboler foretatt av enkeltmennesker eller organiserte grupper må være å anse som beskyttede ytringer. Ytringsfriheten betyr ingenting dersom den ikke gjelder nettopp for de ytringer som opprører mest. Om ytringene krenker noens religiøse følelser eller om de avstedkommer politisk besværlige motreaksjoner så gir dette ekstra grunnlag for å beskytte dem som begår ytringene slik at frykt for terror og vold ikke skal kunne sørge for at disse avholder seg fra å komme med ytringer de ellers ville ha kommet med.

Som et religiøst menneske har jeg viet mitt liv til (etter beste evne) å gjøre det Gud vil at jeg skal gjøre. Det har kanskje også mange av disse som med vold og trusler om vold eller med politiske pressmidler forsøker å kneble ytringer i ord eller handling som oppleves som krenkende mot deres trosutøvelse, gud eller guder eller religion. Det er deres problem.

Jeg er overbevist om at Gud ikke behøver at mennesker trer til for å beskytte hans ellers dets ære eller «hellighet».

Å påberope seg særrettigheter som religionsutøver utover de rettigheter alle andre grupper eller også enkeltindivider besitter er helt uakseptabelt.

Jeg er kraftig og fullstendig motstander av all kriminalisering av «hatprat» eller «hatefulle ytringer». De lovene vi hadde før slikt kom på tale, altså lover som forbyr trusler om eller oppfordringer til vold mot levende mennesker eller som forbyr sjikane eller baksnakkelse av levende mennesker, er fullt tilstrekkelige bare de anvendes!

Politikere som gir etter for press om innføring av ekstraordinære beskyttelsestiltak for «minoriteter» eller «utsatte grupper» må stilles til ansvar og motarbeides, og det må arbeides for at lover av slik art som allerede er vedtatt og innført blir opphevet.

Vi må styrke arbeidet for å beskytte ytringsfriheten, inkludert for å ta tilbake terreng som allerede er gått tapt.